Hei, vil du ha en kake?
Er flaks tilfeldig?
Tidlig i sommer travet jeg som så mange andre forbi Pascal på St. Hanshaugen der to damer i sorte Pascal-forklær holdt på å stenge for dagen, noe jeg ikke la merke til før de grep min øyenkontakt og sa: “Hei, vil du ha en kake?”
En hel stor kake!!!? Helt gratis!? Selvfølgelig ville jeg ha en kake!
Som den desidert heldigste jenta i hele Oslo, takket og bukket jeg med det største søtmoms-gliset noen kan tenke seg, og tok eska med delikatessen lykkelig i armene. Jeg kunne ikke tro mine egne øyne og snudde brått for å fortelle det til venninna mi som jeg nettopp hadde sagt hadet til. I ekstase løp jeg oppover gata og ropte etter henne: “De ga meg en kake! De ga meg en kake!” For bare hun visste hvor mye jeg hadde lyst på kake nettopp fra Pascal den dagen.
Hun og jeg kom nemlig fra parken på St.Hanshaugen etter å ha nytt sola der i en times tid, og før vi dro derfra hadde jeg spurt om hun ville bli med til Pascal og spise kake, så skulle jeg spandere. Jeg foreslo det med et desperat håp om at den utsøkt rike smaken fra kakene der ville gi meg kicket jeg trengte for å komme ut av en følelsesløs og fraværende boble jeg hadde spunnet rundt i en stund. Mens jeg satt i parken ble jeg rett og slett mektig overbevist om at Pascal-kake, av alle ting, var løsningen på alle verdens problemer haha.
Dessverre hadde min venninne andre planer så hun måtte si nei til invitasjonen, og da la jeg tanken om kake fra meg, for noe mer stusselig enn å nyte gourmet-kake alene kunne jeg ikke tenke meg akkurat da. Vi sa hadet, og mens hun gikk for å møte søstra si, tok jeg til fots mot Kaffebrenneriet for å ta en latte som en nødløsning på alle verdens problemer.
Det var da, mens jeg travet mot Kaffebrenneriet, at damene med sorte pascal-forklær fanget blikket mitt og sa: “Hei, vil du ha en kake?”
Hvordan kunne jeg ha så utrolig flaks?! Når slike ting skjer er det nesten vanskeligere å tro at flaksen er tilfeldig enn at den skulle være en del av noe meningsfullt. Men uansett hva flaksen måtte være, må jeg bare si “tusen takk for kaka!” Smaken og ikke minst opplevelsen ga meg et mye større kick enn det jeg hadde drømt om, og kaka var så stor og mektig at jeg fikk delt med venninna fra parken, søstra hennes og besøkende senere på kvelden. Tenk at en kake kan løse alle verdens problemer, i hvert fall for en liten stund?
Bon apetit!
Det er nå litt forunderlig også, hva i allverden var vitsen med å stå der å gi bort ei kake? Var det reklame for noe, - veldedighet,- ja hvem gjør egentlig noe slikt i vårt egosamfunn uten at det er for å tjene på det? Alt skal det jo tjenes på; snart må en betale avgift for å snu seg på helene pga vegslitasje, og på vei inn i vårt samfunn er moralen i det jeg opplevde i Egypt da jeg spurte en engelskståtrende egypter om “retningen til”—, —10 P please ! Men hva betyr vel det — hva nå enn hensikten var — du fikk jo uforpliktene en gratis kake. Så tjo hei. MEN, hva var nå vitsen med det, var det noe de hadde til overs og på en anstendig måte ville kvitte seg med i en nødstilt verden?!? Dette spørsmålet plager meg.
Hehe, de gav nok kaka bort fordi det var like før den gikk ut på dato. De sa nemlig at jeg måtte spise den innen to dager… Men perfekt for meg!
Snakk om meningsfull flaks - og en herlig opplevelse.
Skulle bare ønske jeg hadde vært i parken akkurat da, å få en smak av kaka, for den er kjempegod, det vet jeg, mmmmm…..
Det ble fristende å smake den kaka.